Frammuseet- det nye Gjøabygget

Frammuseet har generellt stort besøk og fremstår helhetlig og med god kvalitet, selv om den nye utstillingen der fremstår med mye tekst på vegg og med informasjonsflater med veldig kort betraktningsavstand. Muligheten til å gå ombord og se skipet på nært hold gir et stort pluss. Gjøa har i mange år stått ute og forfalt men fikk endelig tak over seg i 2013, og forventningene har vært høye når et såpas stort utstillingsobjekt åpnes for publikum i nytt bygg. 

Med den bakgrunnen var det interessant å se om de hadde løst Gjøa på samme nivå. Det viste seg å bli en kraftig nedtur. 

EN TOM KJELLER

Museet har gjort det smart med å bygge gang ned i bakken mellom byggene. Det kontrollerer publikumsstrømmen og gir mulighet til å lage en opplevelse som øker spenningen når en går ned de store trappene og ikke ser Gjøa før en kommer opp på den andre siden. 

Gangen er laget med en stor bildevegg på ene siden. Sort vegg med blanding av bilder og tekst. Fint oppsett, men iPadstasjoner som antageligvis hadde mer forklarende innhold fungerte ikke. Det skulle vise seg å være gjennomgående i utstillingen.

Bortsett fra denne veggen så var det overhodet ikke noe av interesse- vi fikk følelsen av å ha gått feil langt ned i en kjeller. Det var ikke noen forsøk på å skape noen opplevelse eller bygge opp under historien. En pil klistret på veggen viser at en skal gå videre. Her har det tydeligvis vært en post på budsjettet som måtte strykes i prosessen!

SLURVETE OG UFERDIG

Det første inntrykket vi får når vi kommer opp trappen er at det ser litt kaotisk ut. Det er mye forskjellig som kjemper om oppmerksomheten. Det mange synlige lyskilder som virker forstyrrende. Bygget har lyse vegger som reflekterer lys godt, og kontrasten blir kraftig når det er valgt sorte spot. Det gir en veldig industriell messehallfølelse. Det forsterkes ytterligere av utstillingsveggene og systemene som er valgt. Generellt virker lyssettingen lite presis og mye strølys og blending. Mye farger i lyset rundt skipet, og da spesiellt rødt virker for sterk.

Gjøa som hovedattraksjon har en sliten distanse i rommet. Det er ikke åpnet for å gå ombord. Det er virkelig noe jeg håper er midlertidig på grunn av restaurering. Store gjerder er satt rundt baugen. De virker veldig forstyrrende og unødvendige. Det er vel for å beskytte de utstoppede dyrene, men det er lite logisk å plassere dem i den posisjonen så tett inn til skipet. 

Rundt skipet er det forskjellig innhold som tar for seg de polare ekspedisjonene. Det er mye informasjon og veldig fragmentert. Det ikke noen elementer som binder alt sammen og gir noen god sammenheng. Det ikke forsøkt å skjule innfestinger og konstruksjon av utstilingsveggene. Store skruer er festet rett gjennom presntasjonen. Det stikker opp rørender og ledninger henger på utsiden. Objekter står i glassmontre- uten gode beskrivelser. Det er satt inn noen små lapper på noen- lagt nede på gulvnivå. Det er flaks om noen oppdager det og gidder å lese det. Teksten er heller ikke konsekvent på norsk/ engelsk. Det er lagt opp til en attraksjon i nisje til venstre for trappen. Et stort sirkulært og lysende kart som skal vise ekspedisjonsruter. Det er mindre toucskjermer rundt der man skal styre informasjon, men de virker ikke. En av dem mangler helt og det er ikke noe som forklarer eller beklager at det er ute av drift. 

HEADPHONE MEYHEM

Det er brukt mye ressurser på den store kinosalen der det går et fast show. Det bra seter og fin kvalitet på presentasjonen. Det er valgt å kjøre fortellingen på hodetelefoner, og her er det gjort et usedvanlig dårlig valg av type og kvalitet! De fleste hodetelefonene var ødelagt- fysisk knekt på forskjellige måter. Ikke så rart når det ikke var noe feste for dem så de hang i ledningen og falt ned på gulvet så man kunne tråkke på dem. Noen manglet helt og mange forsøkt limt med duct tape! Det ga et utrolig dårlig inntrykk og var ikke veldig fristende å ta på seg.

TEGNESERIEUTSTILLING?

Et virkelig snodig trekk er utstillingen av WUMO på mesaninen. Dette er helt klart for spesiellt interesserte, og fremstår bare rart og forstyrrende i en sånn sammenheng der Gjøa skulle være i sentrum. Det er riktignok tema om arktiske strøk i tegneseriestripene. Her fremstår utstilingsveggene veldig dominerende og teknisk. Det er heller ikke her godt gjennomført og ser rotete ut der endeflatene ikke er dekket til så man ser inn på baksiden. Det er også plassert en figur fra stripene på dekket av Gjøa. Hvorfor står den der? Det virker helt usakelig. Det er ikke fulgt av noen informasjon som underbygger det valget. 

KONKLUSJON

Utstillingen mangler et tydelig konsept der det virker som om de har glemt «hovedpersonen»- Gjøa.  Det er mange elementer som er satt sammen uten noen mening og det virker rotete og uengasjert. Det bærer preg av å ha vært hastverk og av å ha blitt overrasket av budsjettkutt underveis. Når en åpner en så stor og ny utstilling på Frammuseet er det forventninger om at det skal være gjennomgående høy kvalitet. Her er det gjort en overraskende slurvete jobb som Frammuseet ikke bør se seg fornøyd med.

Terningkast: 2

   
   

 

      

           

Rockheim

Siden åpningen av Rockheim i 2010, har det stått høyt på listen over utstillinger som er nødvendig å oppleve. Det er skjelden utstillinger av den størrelsen blir til i Norge- og skjelden utstillinger får så mye mediedekning. Mye hjulpet frem av daværende kulturminister Giske. Det har kommet flere til i ettertid- Popsenteret i Oslo (som ble årets museum 2013!) og Rock City i Namsos. Det kan være vanskelig å se poenget med tre museer for popmusikk, men profilene er forskjellige: Popsenteret er ren populærmusikk og aktive opplevelser, Namsos et ressurssenter for bransjen med trønderrock på si', mens Rockheim er nasjonens store som skal dekke alt.
Det er lagt mye prestisje i Rockheim, og mye penger- både på ombyggingenge/ bygget og i teknisk avansert utstilling. Forventningen var derfor ganske høy når jeg så det karakteristiske bygget med den grafiske signalkuben på toppen. De har virkelig klart å skape en kraftig og synlig arkitektur der nede på havnen- som er et ganske kjedelig område ellers. Det er fint uteareale, rammet inn av den grønne sykkelparkeingen og skateparken med kombinerte benker og skaterales. 

Hovedutstillingen starter i øverste etasje- jeg tar heisen opp og kommer ut i en imponerende interaktiv videovisning. Alt er ganske stort på Rockheim- med store veggprojeksjoner overalt. Det er likevel åpent og ikke for overveldene- som jeg følte det var på på The British Music Experience i London, der jeg vandret rundt uengasjert på grunn av for mye teknologisk trykk.

Styring med laserpenn går igjen flere steder. Det lå i drikkefontene-liknende skåler montert rundt forbi, men det tok tid før jeg oppdaget det. Dessuten var det mange steder tomt for dem så en ikke fikk testet ut interaktiviteten.
Tidstunellen er den faste delen av utstillingen. Det var forskjellige presentasjonsformer for hvert 10-år. 50-tallet var en bilgarasje med en flott Chevy stående midt i rommet. Det var effektive visninger av film i garsjevinduer, jukebox der en kunne styre fra og en del tidstypiske gjenstander- en fin kontrast til alt det «moderne».

60- tallet var et innredet rom der tre av veggene var projeksjoner. Det startet som stillbilde av innredning og gikk over til å bli en heftig filmpresentasjon over artister og musikken fra tidsepoken.
Godt laget og tydeligvis engasjerende for folk.
70- tallet var interessant laget- det var designet som en turnébuss innenfra, der en så landskapet man kjørte for i «vinduer» på hver side og i front. Ved hvert bussete var det interaktive skjermer med aviser der man kunne bla og dra siden til vindusskjermen på siden. Da startet innholdet fra avissiden- konsertklipp av Popol Vuh, Junnipher Greene, Aunt Mary, Ruphus etc. - der var det lett å svi av mye tid mens folk sto i kø å ventet på prøve!
Instrumentveggen er en svær samling av tidstypiske instrumenter som an kan undersøke med laserpennen. Ved å peke på noen runde punkter ved hvert instrument så startet en presentasjon av historien og bruken på en skjerm forran deg- med hodetelefoner.

Utstillingens mest overaskende sted var Black Metal, som var et rom med en dør som jeg først ikke trodde var til noe. Den var ikke merket på noen måte- bare med et litt slitt låvedør-aktig uttrykk. Der var altså det mest bråkete musikkuttrykket plassert! Designet som et øvings- /festlokale for metalband, men hauger av ølflasker på bordet og masse grimme gjenstander fra miljøet. Det absolutt kule der var en kasettspiller med masser av kassetter. Når de ble spilt av så startet filmpresentasjon på veggen bak trommesettet. Gøy med bruken av gamle kassetter på den måten.

Det skjedde ikke noe i 5. etasje- det er restaurant og café, som ikke hadde noe servering- og dette var en lørdag! Det var fin utstikt fra veranda ut over fjorden- og et Mediatek, men det var ikke jeg ute etter.
4. etasje har Rockheim temporær, jamstasjon og Romni- rommet der du kan spille gitar sammen med Ronni Le Tekrø. Veldig kult, men der er nok terskelen høy siden det var åpne rom der alle gikk gjennom eller forbi. Det er ikke så greit å drite seg ut åpent som i et mer lukket avdeling alene- som de har på Popsenteret i Oslo. Der er det lydtette rom man er i- og da kommer ikke andre inn før det er ledig.

Totalt sett var 6. etasje en spennende og engasjerende opplevelse. Der har de klart å balansere bruken av teknikk godt, og det virket som robuste løsninger som tålte å bli brukt. Ulikt slike medietunge steder virket faktisk alt- og det meste var greit å forstå og forholde seg til for de fleste aldersgrupper. Det var gode måter å kontrollere utstillingen på- varierte og noen uvanlige som gjorde det mer interessant. Laserpennen har jeg ikke sett før og det var flere steder med bevegelsesstyring med å vifte med armene til å styre med.
Dette matchet helt klart signalet som bygget gir utenfra!

Det jeg ikke var så imponert over var at bygget faktisk virker tomt og ikke så veldig imøtekommende med inngangshallen som en betongbunker med resepsjonen og butikk ganske bortgjemt i en krok. Jeg tenkte jeg skulle gå nedover og bruke mye tid på veien ned gjennom etasjene, slik som det er på Popsenteret i Oslo. Der er jo hver etasje hele veien fyllt med interesante aktivieter. Etter en såpass god opplevelse på toppen bleknet det bort når en kom ned den uendelig lange trappen der det ikke skjer noe som helst.
Når jeg sto ute på plassen igjen tenkte jeg faktisk «var dette alt»- noe som er en ganske absurd tanke når jeg har gått gjennom en så til de grader interessant del som er på toppen, men de har tydeligvis valgt å legge alle ressurser inn i toppetasjen. Dette burde ha vært designet tydligere, slik at en slapp å ta den kjedelige turen via 5. etg. og en ganske uengasjerende temporær del i 4. etasje og den lange trappen ned til «bunkers»-inngangen.

Det store kartet som forresten går helt nedenfra og helt opp er ganske fint å se på, men der manglet laserpenner til å styre med. Jeg fikk derfor ikke testet det.

Forresten rart de ikke har lært av andre steder som bruker klistremerker som billett. De havner jo bare på ett eller annet sted i bygget på vei ut. Det er jo så unødvendig og lite miljøvennlig måte å ha det på.
Der kunde de ha gjort noe kulere- der billetten hadde vært noe man vil spare på- formet som en liten plate, CD, instrument etc. Da hadde en unngått den type forsøpling.

Nobels fredssenter, tre utstillinger

Det er er stund siden jeg sist var på fredssenteret, og i kveld passet det bra siden det var gratis kveldsåpent i forbindelse med kulturnatt i Oslo og Matstreif på Rådhusplassen.
Det er tre utstillinger som går samtidig- «Europeiske identiteter», «Hva spiser verden?» og «Europa fra krig til fred».
Det var et arrangement i forbindelse med Matstreif, med barneløype knyttet til utstillingen «Hva spiser verden?». Installasjoner som viser energi ved å ta frem forskjellige matvarer og tønner med bål som spredde lukten av bjerkeved.

Store fargerike tredimensjonale bokstaver tydeliggjorde utstillingen og dannet en fin inngang. Installasjonene var tydelige og formidlet greit i skala hvor mye areal som trengs for å dyrke forskjellige matvarer. Disse var laget i finér  og hadde bra detaljkvalitet.
Utstillingene inne var fotoutstillinger og brukte en tradisjonell fremstilling. Det var gjennomgående fin belysning, så bildene og teksten fremsto behagelig og med respekt.
Fotografen Pietro Masturzo hadde den mest interessante delen. Det var laget som «et rom i rommet». En hvit og blå kube man gikk inn i- der han fortalte en historie om sin russiske bestemor. Det var en tydelig og personlig historie der foto ble brukt til å formidle på en fin måte.

Resten av utstillingen av forskjellige fotografer, som fortalte forskjellige historier fra ulike steder i Europa- derav navnet «Europeiske identiteter»-er fint satt sammen og presentert. Men det blir for stilllestående til at det blir veldig interessant. Fotokunst er i dag så brukt i alle sammenhenger at det skal mye til for at det åpner for noen nye opplevelser. Den siste utstillingen,  som hadde stått lengst, er «Europa fra krig til fred». Det er årets fredsprisvinnerutstilling. Det er et viktig tema som ble fortalt med mye tekst- i overkant mye. Kraftige stålrammer brukt  i festesystemet tok mye av oppmerksomheten. Solid, men ikke noe som underbygget Utstillingen var delt i tekstdelen på ene siden og en interaktive del på den andre siden av rommet. En stor blabok/ lyskasse som viste utviklingen av medlemsland med store transparente ark som man kunne legge lagvis over hverandre tok hoveddelen av plassen. Fin å se på, men ikke umiddlebar engasjerende for yngre brukere.

Den andre var en installasjon der publikum ble oppfordret til å skrive  hva de mente var det viktigste for å skape fred i EU. Arket man skrev la man over en firkant, trykket på en knapp- så ble teksten overført til en stor skjerm og ble værende som en del av en elektronisk «gjestebok». Spørmålet er kanskje i overkant komplisert å få et generellt publikum til å engasjere seg i- spesielt yngre. Det var i det hele tatt lagt opp til et komplisert nivå på denne utstillingen- der det var mye tekst og alt var i høyder som ikke passet yngre publikum. Man kunne også fordype seg i noen veggmonterte skjermer  med hodetelefoner.

Totalt sett er det et bra nivå på presentasjonene og materialkvalitet. Formidlingsnivået virker for komplisert og lite engasjerende. Det virker som om målgruppen er noe uttydelig. Med de vanskelige- og viktige temaene ville det vært en fordel om det ble definert mer mot yngre besøkende.

Nasjonalmuseet for arkitektur..

Nasjonalmuseet for arkitetktur er alltid behagelig å ta en tur innom- ihvertfall pavliongen til Sverre Fehn.. Utstillingen som nå presenteres handler om import av arkitektur- «Arkitetkturimport». 

Dette er i seg selv et interessant tema, som det virkelig kan sies mye om og som kan vinkles politisk. 

Det har de ikke valgt å gjøre noe med i denne utstillingen. Det er en underlig todeling her- eller tredeling. Først inn i velvet- som først føles spennende og viktig- der har de satt en bildeutstilling om den amerikanske ambasade. Fine bilder- men helt og holdent uten å gi publikum noe som helst! Sort/ hvitt bilder i små formater på grå bakgrunn. Ingen lyd, ingen bakgrunnsinformasjon.

Som å se en østeuropeisk statspresentasjon på 80- tallet. 

 Neste del starter presentasjoner av byggeprosjekter. Her er alt som det pleier når arkitektprosjekt presenteres. Tekstplansjer, uklare, lavoppløste filmklipp av prosess. Virkelig kjedelig og intetsigende. Det er ikke utnyttet noe av potensialet. Rotete, uinteressant og dårlig kvalitet. 

Men- så en overraskende endring; pavliongen! Den store forskjellen her er at museet tydeligvis har tatt et grep og laget et gjenomgående konsept. Det er laget utstillingmoduler som fungerer veldig godt i den stramme arkitekturen- organiske som fjellformasjoner. Flatene benyttes til fomidling- med skjermer, modeller eller tekst. Fasettene danner også rom så publikum får en mer følelse av intimitet og beskyttelse. En positiv effekt var projeksjon innenfra og ut på betongfasade.  Friskt.  Et enkelt grep er brukt, men oppleves veldig effektiv. Høy kvalitet på modeller og innhold. Ikke avansert på noen måte, bare en helhetlig god balanse. Dette var veldig vellykket! Det viser nok en gang at når man har en god grunnide´ så blir resultatet også bra. Synd de ikke hadde denne grunnideen for hele museet. 

American Museum of Natural history, New York
Dette er et av verdens ledende naturhistoriske museer, og derfor et naturlig besøk for oss når vi først skulle til NYC.  Etter å ha sett «Night at the Museum», var forventingene store! Vi var der i en av de største ferietidene i USA- Thanksgiving og Black Friday, så det var mye folk overalt- også på museet. Det er ganske god køkultur i NYC så det gikk likevel raskt å komme inn.

Det jeg hadde øverst på listen var å se de berømte natur- dioramaene i the Mammals hall. Dette er historiske perler som museet nå har pusset opp og nyåpnet for bare en mnd. siden. Kunstnere, designere og taximedister har jobbet over ett år med å fikse opp farger, pels og omgivelsene.

De har også oppgradert tekster med informasjon om dyrene. Det var en vellykket løsning med (enkel) baklyst trykk på plexi. Godt synlig og bra leslighet. Denne delen av utstillingen er verdt reisen i seg selv. Hvert enkelt diorama er rett og slett fantastisk! Maleriene i bakgrunnen smelter perfekt sammen med forgrunnen og dyrene er så respektfullt retsaurert med en så høy håndverksmessig standard at jeg får gåsehud når jeg står der stum av beundring. Alaska brown bear monteret er min favoritt! Den er så til de grader kraftfull og imponerende. Disse scenene ble laget i 1942- det er 43 av dem- og de beviser at denne typen presentasjon står seg like godt i dag som det gjorde ved åpning. Kanskje enda mer nå, siden vi er mer distansert fra naturen og håndverket som disse representerer.

Jeg ser selvfølgelig hvilke muligheter som ligger å forsterke formidlingen- tilføre nye virkemidler som kunne gjort det enda bedre, der glassflaten kunne være en touchflate der man kan få opp detaljinformasjon, styre lyssetting osv. og etter at den store wow!- faktoren har lagt seg så ser jeg at mangelen på nettop informasjon om dyrene er en svakhet ved denne presentasjonsformen. Det blir også en avstand med rammen rundt og glass forran. Men jeg skulle gått svært forsiktig frem for ikke å ha forstyrret den balansen som er i disse presentasjonene.
Dette er uansett noe alle som er interessert i museumsformidling bør se en gang i livet- nærmest som en pilgrimsferd!

Det var en rekke mulige show man kunne velge i tillegg til vanlig besøk. Vi valgte Journey to the Stars og Creatures of Light.

Journey To The Stars

Bra egetutviklet filmshow som vises i 360 grader i kuppeltak, der publikum sitter i tilbakelente stoler og ser opp. Dette var en påkostet og spekatulær presentasjon. Imponerende kvalitet på bilder.

Creatures of Light

Dette var litt skuffende. Bioluminicence er et spennende tema som her ikke var så engasjerende. Store modeller i glassfiber av innsekter føltes litt gammeldags. En del ipad-presentasjoner, men det fungerte ikke maksimalt i den så mørk settingen. Dårlig leslighet på noen infoplater. Var et par stasjoner som var spennende- bla. et akvarium med små fisk som trigget lysglimt de navigerte etter. 

Gjennomgående bærer museet preg av høyt besøk. En god del er gammelt og potensialet er ikke utnyttet 100%. Mineralsalen var f.eks. ekstremt 70- talls med forferdelige tepper som dekket alt.

Det er ikke gjort noe forsøk på å forsterke sanseopplevelsen i dinosauravdelingen der alt er flatt belyst ned dagslys og kraftig taklys. Salen var ellers fin, med bra manuelle måter å utheve detaljer på fossilene og modellene. Fysiske metallringer som markerte detaljer som ledet til infotekst. 

Det var ellers gode eksempler på systematisk oversikt, med tidslinjer og utviklings-"trær" som viste sammenheng. De hadde også et eget filmområde der de viste helhetlig oversikt over utviklingen, som man igjen fant igjen i alle delene i den delen av utstillingen.

Dinoegg til å ta på!

Nede i underetg. var det et fantastisk skogområde. De hadde gjenskapt urskog og jungel- i stor høyde som ga en virkelig følelse av å være inne i de dypeste skogene. Trestier til å gå på og benker til å sitte

på for å finne "roen". En vellykket måte å peke på hvor viktig den botaniske delen er.