Siden åpningen av Rockheim i 2010, har det stått høyt på listen over utstillinger som er nødvendig å oppleve. Det er skjelden utstillinger av den størrelsen blir til i Norge- og skjelden utstillinger får så mye mediedekning. Mye hjulpet frem av daværende kulturminister Giske. Det har kommet flere til i ettertid- Popsenteret i Oslo (som ble årets museum 2013!) og Rock City i Namsos. Det kan være vanskelig å se poenget med tre museer for popmusikk, men profilene er forskjellige: Popsenteret er ren populærmusikk og aktive opplevelser, Namsos et ressurssenter for bransjen med trønderrock på si', mens Rockheim er nasjonens store som skal dekke alt.
Det er lagt mye prestisje i Rockheim, og mye penger- både på ombyggingenge/ bygget og i teknisk avansert utstilling. Forventningen var derfor ganske høy når jeg så det karakteristiske bygget med den grafiske signalkuben på toppen. De har virkelig klart å skape en kraftig og synlig arkitektur der nede på havnen- som er et ganske kjedelig område ellers. Det er fint uteareale, rammet inn av den grønne sykkelparkeingen og skateparken med kombinerte benker og skaterales.
Hovedutstillingen starter i øverste etasje- jeg tar heisen opp og kommer ut i en imponerende interaktiv videovisning. Alt er ganske stort på Rockheim- med store veggprojeksjoner overalt. Det er likevel åpent og ikke for overveldene- som jeg følte det var på på The British Music Experience i London, der jeg vandret rundt uengasjert på grunn av for mye teknologisk trykk.
Styring med laserpenn går igjen flere steder. Det lå i drikkefontene-liknende skåler montert rundt forbi, men det tok tid før jeg oppdaget det. Dessuten var det mange steder tomt for dem så en ikke fikk testet ut interaktiviteten.
Tidstunellen er den faste delen av utstillingen. Det var forskjellige presentasjonsformer for hvert 10-år. 50-tallet var en bilgarasje med en flott Chevy stående midt i rommet. Det var effektive visninger av film i garsjevinduer, jukebox der en kunne styre fra og en del tidstypiske gjenstander- en fin kontrast til alt det «moderne».
60- tallet var et innredet rom der tre av veggene var projeksjoner. Det startet som stillbilde av innredning og gikk over til å bli en heftig filmpresentasjon over artister og musikken fra tidsepoken.
Godt laget og tydeligvis engasjerende for folk.
70- tallet var interessant laget- det var designet som en turnébuss innenfra, der en så landskapet man kjørte for i «vinduer» på hver side og i front. Ved hvert bussete var det interaktive skjermer med aviser der man kunne bla og dra siden til vindusskjermen på siden. Da startet innholdet fra avissiden- konsertklipp av Popol Vuh, Junnipher Greene, Aunt Mary, Ruphus etc. - der var det lett å svi av mye tid mens folk sto i kø å ventet på prøve!
Instrumentveggen er en svær samling av tidstypiske instrumenter som an kan undersøke med laserpennen. Ved å peke på noen runde punkter ved hvert instrument så startet en presentasjon av historien og bruken på en skjerm forran deg- med hodetelefoner.Utstillingens mest overaskende sted var Black Metal, som var et rom med en dør som jeg først ikke trodde var til noe. Den var ikke merket på noen måte- bare med et litt slitt låvedør-aktig uttrykk. Der var altså det mest bråkete musikkuttrykket plassert! Designet som et øvings- /festlokale for metalband, men hauger av ølflasker på bordet og masse grimme gjenstander fra miljøet. Det absolutt kule der var en kasettspiller med masser av kassetter. Når de ble spilt av så startet filmpresentasjon på veggen bak trommesettet. Gøy med bruken av gamle kassetter på den måten.
Det skjedde ikke noe i 5. etasje- det er restaurant og café, som ikke hadde noe servering- og dette var en lørdag! Det var fin utstikt fra veranda ut over fjorden- og et Mediatek, men det var ikke jeg ute etter.
4. etasje har Rockheim temporær, jamstasjon og Romni- rommet der du kan spille gitar sammen med Ronni Le Tekrø. Veldig kult, men der er nok terskelen høy siden det var åpne rom der alle gikk gjennom eller forbi. Det er ikke så greit å drite seg ut åpent som i et mer lukket avdeling alene- som de har på Popsenteret i Oslo. Der er det lydtette rom man er i- og da kommer ikke andre inn før det er ledig.
Totalt sett var 6. etasje en spennende og engasjerende opplevelse. Der har de klart å balansere bruken av teknikk godt, og det virket som robuste løsninger som tålte å bli brukt. Ulikt slike medietunge steder virket faktisk alt- og det meste var greit å forstå og forholde seg til for de fleste aldersgrupper. Det var gode måter å kontrollere utstillingen på- varierte og noen uvanlige som gjorde det mer interessant. Laserpennen har jeg ikke sett før og det var flere steder med bevegelsesstyring med å vifte med armene til å styre med.
Dette matchet helt klart signalet som bygget gir utenfra!Det jeg ikke var så imponert over var at bygget faktisk virker tomt og ikke så veldig imøtekommende med inngangshallen som en betongbunker med resepsjonen og butikk ganske bortgjemt i en krok. Jeg tenkte jeg skulle gå nedover og bruke mye tid på veien ned gjennom etasjene, slik som det er på Popsenteret i Oslo. Der er jo hver etasje hele veien fyllt med interesante aktivieter. Etter en såpass god opplevelse på toppen bleknet det bort når en kom ned den uendelig lange trappen der det ikke skjer noe som helst.
Når jeg sto ute på plassen igjen tenkte jeg faktisk «var dette alt»- noe som er en ganske absurd tanke når jeg har gått gjennom en så til de grader interessant del som er på toppen, men de har tydeligvis valgt å legge alle ressurser inn i toppetasjen. Dette burde ha vært designet tydligere, slik at en slapp å ta den kjedelige turen via 5. etg. og en ganske uengasjerende temporær del i 4. etasje og den lange trappen ned til «bunkers»-inngangen.Det store kartet som forresten går helt nedenfra og helt opp er ganske fint å se på, men der manglet laserpenner til å styre med. Jeg fikk derfor ikke testet det.
Forresten rart de ikke har lært av andre steder som bruker klistremerker som billett. De havner jo bare på ett eller annet sted i bygget på vei ut. Det er jo så unødvendig og lite miljøvennlig måte å ha det på.
Der kunde de ha gjort noe kulere- der billetten hadde vært noe man vil spare på- formet som en liten plate, CD, instrument etc. Da hadde en unngått den type forsøpling.
