Det er er stund siden jeg sist var på fredssenteret, og i kveld passet det bra siden det var gratis kveldsåpent i forbindelse med kulturnatt i Oslo og Matstreif på Rådhusplassen.Det er tre utstillinger som går samtidig- «Europeiske identiteter», «Hva spiser verden?» og «Europa fra krig til fred».
Det var et arrangement i forbindelse med Matstreif, med barneløype knyttet til utstillingen «Hva spiser verden?». Installasjoner som viser energi ved å ta frem forskjellige matvarer og tønner med bål som spredde lukten av bjerkeved.
Store fargerike tredimensjonale bokstaver tydeliggjorde utstillingen og dannet en fin inngang. Installasjonene var tydelige og formidlet greit i skala hvor mye areal som trengs for å dyrke forskjellige matvarer. Disse var laget i finér og hadde bra detaljkvalitet.
Utstillingene inne var fotoutstillinger og brukte en tradisjonell fremstilling. Det var gjennomgående fin belysning, så bildene og teksten fremsto behagelig og med respekt.
Fotografen Pietro Masturzo hadde den mest interessante delen. Det var laget som «et rom i rommet». En hvit og blå kube man gikk inn i- der han fortalte en historie om sin russiske bestemor. Det var en tydelig og personlig historie der foto ble brukt til å formidle på en fin måte.
Resten av utstillingen av forskjellige fotografer, som fortalte forskjellige historier fra ulike steder i Europa- derav navnet «Europeiske identiteter»-er fint satt sammen og presentert. Men det blir for stilllestående til at det blir veldig interessant. Fotokunst er i dag så brukt i alle sammenhenger at det skal mye til for at det åpner for noen nye opplevelser. Den siste utstillingen, som hadde stått lengst, er «Europa fra krig til fred». Det er årets fredsprisvinnerutstilling. Det er et viktig tema som ble fortalt med mye tekst- i overkant mye. Kraftige stålrammer brukt i festesystemet tok mye av oppmerksomheten. Solid, men ikke noe som underbygget Utstillingen var delt i tekstdelen på ene siden og en interaktive del på den andre siden av rommet. En stor blabok/ lyskasse som viste utviklingen av medlemsland med store transparente ark som man kunne legge lagvis over hverandre tok hoveddelen av plassen. Fin å se på, men ikke umiddlebar engasjerende for yngre brukere.
Den andre var en installasjon der publikum ble oppfordret til å skrive hva de mente var det viktigste for å skape fred i EU. Arket man skrev la man over en firkant, trykket på en knapp- så ble teksten overført til en stor skjerm og ble værende som en del av en elektronisk «gjestebok». Spørmålet er kanskje i overkant komplisert å få et generellt publikum til å engasjere seg i- spesielt yngre. Det var i det hele tatt lagt opp til et komplisert nivå på denne utstillingen- der det var mye tekst og alt var i høyder som ikke passet yngre publikum. Man kunne også fordype seg i noen veggmonterte skjermer med hodetelefoner.
Totalt sett er det et bra nivå på presentasjonene og materialkvalitet. Formidlingsnivået virker for komplisert og lite engasjerende. Det virker som om målgruppen er noe uttydelig. Med de vanskelige- og viktige temaene ville det vært en fordel om det ble definert mer mot yngre besøkende.
