Nasjonalmuseet for arkitetktur er alltid behagelig å ta en tur innom- ihvertfall pavliongen til Sverre Fehn.. Utstillingen som nå presenteres handler om import av arkitektur- «Arkitetkturimport».
Dette er i seg selv et interessant tema, som det virkelig kan sies mye om og som kan vinkles politisk.
Det har de ikke valgt å gjøre noe med i denne utstillingen. Det er en underlig todeling her- eller tredeling. Først inn i velvet- som først føles spennende og viktig- der har de satt en bildeutstilling om den amerikanske ambasade. Fine bilder- men helt og holdent uten å gi publikum noe som helst! Sort/ hvitt bilder i små formater på grå bakgrunn. Ingen lyd, ingen bakgrunnsinformasjon.
Som å se en østeuropeisk statspresentasjon på 80- tallet.
Neste del starter presentasjoner av byggeprosjekter. Her er alt som det pleier når arkitektprosjekt presenteres. Tekstplansjer, uklare, lavoppløste filmklipp av prosess. Virkelig kjedelig og intetsigende. Det er ikke utnyttet noe av potensialet. Rotete, uinteressant og dårlig kvalitet.
Men- så en overraskende endring; pavliongen! Den store forskjellen her er at museet tydeligvis har tatt et grep og laget et gjenomgående konsept. Det er laget utstillingmoduler som fungerer veldig godt i den stramme arkitekturen- organiske som fjellformasjoner. Flatene benyttes til fomidling- med skjermer, modeller eller tekst. Fasettene danner også rom så publikum får en mer følelse av intimitet og beskyttelse. En positiv effekt var projeksjon innenfra og ut på betongfasade. Friskt. Et enkelt grep er brukt, men oppleves veldig effektiv. Høy kvalitet på modeller og innhold. Ikke avansert på noen måte, bare en helhetlig god balanse. Dette var veldig vellykket! Det viser nok en gang at når man har en god grunnide´ så blir resultatet også bra. Synd de ikke hadde denne grunnideen for hele museet.
