«Word of mouth - social media- worth far more than the adds we paid for» - bruk av sosiale medier i museer

Det er etterhvert mange museer som bruker sosiale medier aktivt, men med forskjellige kvalitet. En av aktørene som gjør dette på en god måte er Museum of London. De bruker Facebook og Twitter helhetlig og aktivt og gir publikum følelsen av å være med. Twitter er tilpasset på sin korte måte, men det de er bra på er å være direkte og engasjerende. De bruker tabloide grep for å fange oppmerksomheten: «Scandal at the museum!» «This weekend is your last chance…». « Investigate..» «Fantastic #Sherlock prizes are on offer in @MuseumofLondon's #TwoPipeProblem sleuthing puzzle!»
De henvender seg direkte til målgrupper: «#Primaryschool teachers!»
De er aktuelle: «This #womensday we celebrate Mary Driscoll the 'matchgirl' who fought for workers' rights»

Jeg var så heldig å få med meg foredraget til Antony Robbins, kommunikasjonsdirektør ved Museum of London- «Building a brand through mobile» på fagdag om mobil formidling i regi av Kultur og naturreise tidligere i januar. Der fortalte han om strategien deres når de re-brandet museet for noen år tilbake da de trengte å gjøre seg synlig. De hadde en kampanje som de kalte «Be here» når de åpnet, og de stilte seg da spørsmålet hvordan de skulle overføre dette digitalt? De konkluderte med at de måtte kjenne sitt publikum- Skjønne hva publikum trenger/ vil ha. Museet må oppleves relevant- knytte sammen fortiden med nåtiden. Som han oppsumerte med, «Word of mouth - social media- worth far more than the adds we paid for».
Et lite tips han også kom med var «Have a little fun with your collection». Det er noe som egner seg godt i forhold til sosiale medier. Ved å finne frem rariteter i samlinger, trekke frem snåle, aktuelle historier som kan engasjere folk så kan det lages engasjerende stunt som får museet til å virke dynamisk og interessant.

https://twitter.com/MuseumofLondon
facebook.com/museumoflondon
http://www.museumoflondon.org.uk
https://twitter.com/antony_robbins

KUBEN- Arendal

Aust Agder Museum har laget et solid fotavtrykk i museumsverden med sitt nybygg som fikk navnet KUBEN. Et navn som en fort skjønner opphavet til når en ser bygget. Det er et bygg som ser enormt ut i forhold til de gamle byggene den står opp mot. Det er ikke gjort et forsøk på å få det til å gli inn i omgivelsene for å si det sånn. Det er laget slik at det danner et tun mellom de eksisterende gamle byggene og Kuben. Der er det gjort plass til en installasjon- ikke helt selvforklarende, og heller ikke med noen beskrivelse av hva det egentlig er, men ser ganske fin ut (noe som skal vise seg å gå igjen i museet).  Inngangen har de laget temmelig diskret til å være i et så massivt bygg. Det var kun et lite skilt klangt inne på tunet som indikerte at en var på rett vei. Selv når en sto utenfor døren var det ikke mye som signaliserte at man var på rett vei. Det ga et litt underlig stille og forlatt preg. 



En kommer først inn i en liten entre- og der ser en tvers gjennom bygget med kraftig motlys fra de store vinduene på andre siden- og med resepsjonen plassert langsgående vegg så får en følelsen av å komme inn en slags sideinngang. Et pussig arkitektonisk grep. Det mest slående når en kommer inn er at det virker- tomt. Et nytt museum som er tomt? Ganske rart. Finner grunnen senere når jeg leser på hjemmesiden deres at de har valgt å åpne stegvis fra i fjor høst. De har kun to utstillinger klare i det enorme bygget. En helt på toppen (det viste seg at inngangen er i 5. etg.!) og en på innsiden av resepsjonen som var vanskelig å se uten å bli gjort oppmerksom på den. Butikkdelen var også relativt liten og virket litt pusslete i det store rommet. Det var salgmontre der som tydeligvis var laget med inspirasjon av det store bygget- de var utrolig høye og dype! Ikke noe for småfolk i hvertfall. 


Vi kom oss til slutt opp til øverste plan og startet med utstilingen BARNDOM som åpnet forrige helg. Den handler om barndom på 1900- tallet og er faktisk laget for barn. 
Her er det lagt opp til at barn skal kunne være aktive. De fleste ting er laget i lave høyder- nesten for lavt selv for barn. Skjermer helt nede mot gulvet ertc. er tydeligvis ment for krypende barn. Det var mange mennesker her og utstillingskonseptet er laget ganske kompakt og uten noen veldig tydelig «bruksanvisning». Det hele fremstår nærmest som en labyrint. Starten med «Tidsmaskinen» var helt uforståelig. Det så heller ikke ut til at noen av de som gikk inn samtidig skjønte noe av hvordan den virket. Her var det noe som ikke fungerte som det skulle. 
Utstillingen kunne med fordel ha fått tildelt dobbelt så mye areal! Det ble veldig tett mellom veggflater og vanskelig å få med seg de enkelte temaområdene. Det var laget nisjer med pleksiplater forran som montre der det var samlet leker og gjenstander knyttet til tidsepoken. Det meste var bra laget med fin kvalitet på produksjonen. Aktivitetene var tilpasset historien- som «melk kua – hold lykta!». Den var basert på en historie samlet inn av muset fra en født 1914 som fortalte at hennes jobb som barn var å holde lykta mens moren melket kua. Her kan barna prøve å melke kua som står inne i fjøset. I «Barnetimehytta» kan barna krype inn og høre på Barnetimen for de minste med Anne-Cath. Vestly. Det mest populære så ut til å være en slags seilskute- der en klatret opp  i riggen og heiste seil. Der fikk en del av smågutta ut litt energi virket det som. Dette var et bra konsept rettet spesielt mot barn som målgruppe og som burde fått langt mer plass. Den burde få fyllt ut mer av tomrommet i bygget. Siden det ikke er noen andre ting i bygget blir alt fokusert i dette begrensede området- som gjør at det virker trangt og klaustrofobisk og mange går glipp av temaene og helheten. 
 
Etter å gått ned trappeløpet- som viste seg å være under arbeid (utskiftning av gulvdekke på grunn av feil tørking av treverk!), uten å være merket med advarsel noe sted), kom vi til Chronica- en utstilling som retter søkelyset mot kongesagaenes betydning for nasjonsbyggingen før og etter 1814! Et ganske seriøst tema som i stor kontrast til Barndom er ganske dyp og uten noen form for aktivitet. Her er målgruppen langt fra barn. Den er bygget opp av 8 stasjoner som tar for seg hvilken rolle Snorre har spilt for utviklingen av norsk identitet gjennom ulike tidsperioder. Museet legger naurligvis vekt på at den også har en lokal forankring, ved at en del av de første sagaoversetterne på 1500-tallet hadde tilknytning til Agder. 
Det er veldig fint nivå på kvaliteten på modulene med god lesbarhet på tekstene og med fine detaljer, som  med forstørrelsesglasset og mulighet til å trekke ut «arkivskuffer» for å se orginalutgaver av bøker. Printene veksler mellom folieprint og tekstilprint som spent opp på rammer. Det gir et delikat og riktig uttrykk til det historiske temaet. 
Dette er toppnivå på presentasjon! 

Museet har et godt potensiale, men har en lang vei å gå for å fremstå med den tyngden og helheten en får inntrykk av at de hadde med åpningen av KUBEN i fjor høst. Når de har valgt et så sterkt uttrykk på selve bygget virker det rart at selve utstilingsområdet fremstår så stillferdig og uferdig. Det er en risikosport å gamble på at publikum vil følge dem som de håper der de skiver på hjemmsiden sin «Det nye bygget vårt på Langsæ er et fantastisk bygg med mange muligheter. Vi har valgt en etappevis og gradvis prosess med å ta bygget i bruk.» Et bibliotek kan du regne med at folk vil ha forståelse for det og komme tilbake i etapper. Et museum er en attraksjon som må konkurrere med ganske mange andre aktiveteter publikum fristes med en helg. De færreste har mulighet til å dra dit på dagen i uken. De har en relativt uortodoks åpningstid til museer å være- siden åpningstiden er 9- 15 hver dag. Det er jo kun pensjonister, barnehager og eventuelt skoler som har mulighet til å følge den tiden. De gjør riktignok oppmerksom på at de har begrenset åpningstid i denne fasen med å bygge utstillinger.  En burde kanskje tenkt at i hvertfall en dag i uken kunne det være åpent lenge- til kl. 20 f.eks. så det ga mer rom for å trekke publikum til de kommende utstillingene. Bygget burde vært fyllt i større grad fra starten av så det ga inntrykk av et levende hus. Det kunne vært midlertidige utstillinger som var med på å understreke det museet ønsker at det er et bygg med mange muligheter mens de bygger de permanente løsningene. Tydelig skilting ville også vært en klar forbedring. Både utvendig og innvendig for å vise hvor man skal gå, hvor man finner de forskjellige tingene og hva som faktisk skjer. Det blir interessant å se hvordan museet utvikler seg fremover og om publikum faktisk har tålmodighet til å vente på det som kommer.