Rådhusplassen har i flere år vært brukt som arena for presentasjon av forskjellige- mer eller mindre viktige, saker. Det er stor variasjon på kvalitetsnivået, og ikke minst det visuelle. En ting har alle felles og det er at de har enorm stor publikumstilstrømning. Uansett om utstillingen er der eller ikke så er det like mange som passerer forbi.
Det er et stort fortrinn i forhold til andre utstillingsarenaer, der man motsatt må kjempe for oppmerksomhet.
Potensielt er det flere hundre hver dag som kan se disse utstillingene. Hver gang det lages en utstilling der virker det like tilfeldig hvordan det presenteres og hva slags system man bruker. Det virker som om Rådhusforvaltningen ikke legger noen overordnede føringer for hva slags nivå som er ønsket på det som vises offentlig på deres område.
De større internasjonale aktørene som har vært der, sånn som Yann Arthus-Bertrand's "The earth from above" som en del av Life exhibitions i 2002 og den britiske fotografen
Steve Bloom i 2007 (Spirit of The Wild), bruker ressurser på å utvikle gode systemer som underbygger kvaliteten til de bildene som skal presenteres.
Dette er vandreutstillinger som reiser rundt i verden som en merkevare, og dermed krever langt mer funksjonelle løsninger med større budsjetter.
Det er i noen tilfeller brukt mer avanserte virkemidler og der publikum har fått større utfordringer, slik som med Amnesty's utstilling "Year Zero" i 2005 - en utstilling om tortur, som ble vist i en container. Her ble det brukt bilder av utrolig kvalitet, lys og lyd for å gi folk en antydning av tortur. FORDUMS KRAFT - NYTT LIV i 2009 som er en av de få forsøkene på å lage en god løsning på å skape sammenheng mellom uttrykk og innholdet var en fotoutstilling med fotografier av Bård Løken om nedlagt industri designet av Julia Yran. De formet en egen "pavliong" med materialer fra tradisjonell industri, der publikum kunne gå på en bro gjennom utstillingen med bilder på hver side.
De langt fleste har derimot en enklere stil der kun bilder vises på en rekke stativer med lys.
«Astronomi på Rådhusplassen», også i 2009 var enkelt presentert, men kunne flyte på
enormt flotte bilder som i seg selv ga en stoppeffekt og umiddelbart forstålse av tema. Her
gjorde man mye for å ødelegge den gode opplevelsen med veldig enkle rammer og
sandsekker som skulle holde det stabilt.
Foto: http://www.romsenter.no
I utstillingen ”Mer enn ingenting” fra 2009 tolket landets dyktigste fotografer hvordan verden ser ut fra perspektivet til svaksynte personer. Et interessant tema med stort potensiale til å ta i bruk virkemidler rettet mot å få publikum til å få et empatisk blikk inn i en lukket verden. Det var derimot kun brukt fotografier i trekantformede alurammer- uten å
utnytte bakken, lydspor eller aktivt lysdesign.
De fleste andre aktørene som har vist seg frem har vært like stillferdig i uttrykket, der det sjelden er tenkt på hva som stopper folk, hvordan folkestrømmen beveger seg eller hvordan man raskt forteller publikum hva dette dreier seg om. Det virker som produsentene stoler blindt på at utstillingen snakker for seg selv. I realiteten gir de fra seg muligheten til å få frem budskapet optimalt. Hva skjer på forskjellige tider på døgnet?
Hvordan fremstår bildene i fullt dagslys, hvordan oppleves det i regnvær eller på kvelden?
Beveger publikum seg anderledes på disse tidspunktene?
Foto: Jomar Kuvås
Nå vises "Verdensborger nr. sju milliarder" som er en fotoutstilling fra Nathional Geographic, produsert av audiosight.com. I forhold til sponsorene- FN-sambandet,
UNFPA og UD er listen her lagt veldig lavt. Her er det enkle materialer og virkemidler.
Store kasser i forskjellige vinkler dominerer, og begrenser muligheten til å bevege seg i mellom. Bildeformatet og store kraftige rammer er ikke med på å fremheve innholdet.
Fargen på veggene gir også en dårlig kontrast. Det er lite som fanger oppmerksomheten og det tar tid å finne ut hva bakgrunnen er. Nathional Geographic som er avsender med bildene har for eksempel en tydelig identitet i sin rene gule farge. Den brukes på magasinet, på nettsiden, internasjonalt på besøksenter i London etc. Sammen med sort kontrast er den svært gjenkjennelig og synlig.
På denne utstillingen har de valgt å bruke en lys gul farge på deler av veggene som er veldig langt fra det kjente uttrykket og det er ingen andre designdetaljer som knytter det til organisasjonen. Det er også brukt en
rødfarge på en av veggdelene som heller ikke gir noen sammenheng. Hadde det vært brukt kun den sorte bakgrunnen gjennomgående og lakkert de kraftige rammene i den tydelige gulfargen ville det vært med på å peke på det kjente National Geographic magasinet. Det er mulig det er bakgrunnslys på disse på kvelden slik at bildene står frem,
men på dagtid er det lite hjelp- med høye reflekser og lite kontraster. Det kunne også med fordel vært brukt lyddesign som her kunne tiltrekke seg oppmerksomheten, gjort utstillingen tydligere og mer interessant.
